30 turer til Ulriken - En utviklers flukt fra koden

Det var en vanlig tirsdag morgen da jeg oppdaget at telleren hadde tikket over til 30. Tretti turer opp til Ulriken fra Montana i år. 1333 trappetrinn, 30 ganger. Det blir over 39 000 trappetrinn! For en som tilbringer 10-12 timer daglig foran skjermen og forelsker seg litt for mye i Laravel-kode og Tailwind-klasser, er det nesten utrolig at beina mine fortsatt husker hvordan man setter den ene foten foran den andre - denne gangen på Sherpatrappene.

Fra composer install til fottur-installasjon

Som utvikler lever jeg i en verden av logiske strukturer, hvor alt skal fungere perfekt med riktig syntaks og ingen bugs. Men så er det disse sherpatrappene opp til Ulriken - en plass hvor den eneste syntaksfeilen er hvis jeg glemmer å ta med nok vann, og hvor den verste "crashes" jeg opplever er når beina mine begynner å protestere rundt trappetrinn nummer 800.

Det startet egentlig som en desperat flukt fra en særlig krevende Laravel-oppgradering. Du vet den følelsen når koden bare ikke vil kompilere, og du har stirret på den samme feilmeldingen i to timer? Det var da jeg bestemte meg for at hodet mitt trengte en git reset --hard og beina mine trengte en deploy til virkeligheten. Buss 12 til Montana ble min nye favoritt deployment-metode.

Debug-mode på trappene

Der jeg tidligere prøvde å debugge komplekse database-queries, fant jeg meg selv i gang med å debugge egne tanker mens jeg staplet oppover de 1333 trappetrinnene. Det er noe magisk med hvordan hjernen fungerer når kroppen jobber i et helt annet tempo enn fingrene på tastaturet.

Hver tur har blitt som en liten retrospektiv-session. Oppe på toppen, med Bergen spredt ut under meg som en levende kart-applikasjon, har jeg løst flere kodeutfordringer enn jeg tør å innrømme. Det er som om høyden gir perspektiv på mer enn bare utsikten. Og det faktum at jeg nettopp har telt til 1333 gir en rar form for mental klarhet - som om hjernen har blitt tvunget til å fokusere på noe annet enn kode.

30 turer = 30 lessons learned

• Tur 1-5: "Dette er jo bare noen trapper, hvor vanskelig kan det være?"
• Tur 10: "1333 trappetrinn... hvem var det som fant på å telle dem egentlig?"
• Tur 15: "Jeg kjenner hver eneste trapp nå. Trapp 456 har en liten sprekk på høyre side"
• Tur 20: "Venter litt, har jeg blitt en av de som faktisk liker å gå i trapper?"
• Tur 25: "Dette er bedre cardio enn noe treningsstudio - og gratis!"
• Tur 30: "Hvordan overlevde jeg egentlig før jeg oppdaget sherpatrappene?"

Work-life balance 2.0

Som utvikler kan man lett glemme at det finnes en verden utenfor IDEen sin. Men disse turene opp sherpatrappene har lært meg noe viktig: den beste koden skrives ikke nødvendigvis etter den lengste økten foran skjermen. Noen ganger er det etter å ha telt til 1333 (i trappetrinn, ikke i kodelinjer) at løsningen plutselig dukker opp som en perfekt implementert funksjon.

Jeg har begynt å tenke på turene som mitt personlige CI/CD-pipeline for mental helse:

1. Continuous Integration av kropp og sinn
2. Continuous Deployment av stress ut av systemet

Neste versjon

30 turer er bare begynnelsen. Målet for resten av året? La oss si at jeg sikter mot en "major release" på 50 turer. Og hvem vet, kanskje jeg til og med klarer å implementere noen nye ruter underveis.

For alle dere andre utviklere der ute som lever på kaffe og kode: finn deres sherpatrapper. Det kan være en trappegang i blokka, en bakke, eller bare en runde rundt kvartalet. Kroppen trenger å kompilere i et annet miljø enn den hjemmelagde arbeidsstasjonen. Og hvis du bor i Bergen - Montana er bare en busstur unna, og 1333 trappetrinn venter på deg.

Og til slutt - hvis noen lurer på hvorfor jeg aldri har problemer med merge conflicts lengre, så er svaret enkelt: Det er vanskelig å være sint på Git når man har nettopp har tatt inn 643 meter med frisk bergensluft.

Neste gang du ser en utvikler som ser litt for blek ut, foreslå en tur. Vi trenger det mer enn vi vil innrømme.

PS: Ingen Laravel-applikasjoner ble skadet under produksjonen av disse turene. Men noen Tailwind-klasser kan ha blitt glemt i favør av å huske på å ta med regntøy.