20 turer til Ulriken - og fortsatt ikke lei meg!

I går (26. juli) sto jeg igjen på toppen av Ulriken og så utover Bergen i det flotte, overskya været. Det var min tjuende tur fra Montana til topps siden jeg begynte med denne galskapen i begynnelsen av året. Tjue ganger! Hvem hadde trodd at en person kunne bli så besatt av 1333 steintrinn?

Jeg må innrømme at da jeg første gang så oppover mot de berømte Sherpa-trinnene fra Montana i januar, tenkte jeg "Dette blir siste gang jeg gjør dette." Det var kaldt, glatt, og jeg følte meg som en helt fersk turist i mitt eget nærmiljø. Men som vi sier: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær - og tydeligvis heller ikke dårlige ideer, bare dårlig planlegging!

Fra nybegynner til Ulriken-narko

De første turene var... la oss kalle det lærerike. Jeg startet med å ta bilen til Montana, helt sikker på at jeg skulle klare det på under en time. 37 minutter senere stod jeg endelig på toppen, pustende som en gammel damplokomotiv og lurte på om dette var noe for meg.

Men noe skjedde underveis. Kanskje det var utsikten som åpnet seg mer og mer for hver svingning. Kanskje det var følelsen av å få kroppen i gang etter en lang vinter. Eller kanskje det bare var den norske starrskapen som ikke gir seg når noe først er bestemt. Uansett - jeg kom tilbake.

Etter fem turer begynte jeg å merke forskjell. Trinnene som tidligere føltes som Mount Everest, ble plutselig bare... trinn. Jeg gikk fra å telle hvert eneste av de 1333 trinnene (ja, jeg var den typen i begynnelsen) til å bare nyte turen oppover.

Ettermiddagsturene blir til vane

Jeg er blitt en dedikert ettermiddagsturist. Det er noe magisk med å starte turen rundt 15-16 tiden - lyset begynner å bli gyllent, turistmengdene har dabbet av, og man får følelsen av å ha fjellet litt mer for seg selv. Turgåere nikker anerkjennende til hverandre på vei opp, som medlemmer av en hemmelig klubb som forstår hvorfor man velger trapper fremfor heis.

Rundt tur nummer ti begynte jeg å kjenne igjen de andre "gjengangerne." Det er han som alltid løper opp på under 30 minutter (fortsatt litt bitter på ham), damen med den oransje ryggsekken som alltid har med seg termos med kaffe, og familien som kommer hver lørdag med ungene som aldri klager. Vi har blitt et slags uformelt fellesskap av Ulriken-entusiaster.

Været som læremester

Bergen og vær - der har vi et evig tema! I løpet av disse tjue turene har jeg opplevd alt. Fra krystallklare dager hvor man ser helt til Folgefonna, til tåkedager hvor man knapt ser hånda foran seg. Fra øsregn som får en til å spørre seg selv om alle livsvalgene sine, til dager som i går - overskyet, men på den gode måten. Mildt, behagelig, med den perfekte temperaturen for å få opp pulsen uten å svette som en gris.

Jeg har lært at "dårlig" vær ofte er det beste tåreværet. Når tåka ligger over Bergen og man plutselig kommer opp av den på Ulriken, føles det som å stige opp til himmelen. De dramatiske skyene og det skiftende lyset gir faktisk bedre bilder enn de knallblå dagene - selv om Instagram-følgerne mine kanskje er uenige.

Sherpa-trinnene som treningspartner

De 1333 Sherpa-trinnene har blitt min mest pålitelige treningspartner. De er alltid der, uansett vær og vind, klare til å gi meg den dosen med fysisk utfordring jeg trenger. Jeg har gått fra å støtte meg tungt på rekkverk til å løpe opp uten å måtte stoppe. Nesten litt stolt av hvor sterke beina mine har blitt!

Det er noe terapeutisk med den jevne rytmen. Trinn, trinn, trinn. Tankene får tid til å sortere seg selv mens kroppen gjør jobben. Jeg løser arbeidsutfordringer på vei opp, planlegger helger, eller bare lar tankene flyte fritt. På toppen står jeg alltid med en følelse av å ha oppnådd noe, uansett hvor kort eller lang turen har vært.

Friluftslivets fine filosofi

Gjennom disse tjue turene har jeg forstått hvorfor vi nordmenn er så besatte av friluftsliv. Det handler ikke bare om mosjon (selv om det er en bonus). Det handler om å få perspektiv på tilværelsen. Fra Ulriken ser problemene på jobben plutselig mindre dramatiske ut, og det man stresser med hjemme føles mer overkommelig.

Bergen ligger der nede, vakkert og travelt, mens man selv står i ro og bare puster. Jeg forstår hvorfor våre besteforeldre sa at "ut på tur, aldri sur" - det er faktisk umulig å være i dårlig humør når man står på toppen av byen sin og ser utover alt det vakre.

Sesongene på Ulriken

Hver måned har gitt sine opplevelser. Januarturene med spikere på skoene og frysende fingre, mars-turene hvor snøen smelter og gjør alt glatt og uprediktabelt. Mai kom med eksploderende grøntfarge og vanlige fossefall overalt. Juni og juli har gitt meg disse perfekte kveldene hvor lyset aldri helt forsvinner.

Jeg gleder meg til å oppleve høsten fra toppen, med all fargerikdommen som kommer. Og vinteren? Ja, da blir det nok flere turer med Ulriksbanen - jeg er tåpelig, men ikke livsfarlig tåpelig!

Tjue turer og teller

Så der står jeg altså, etter tjue turer til topps siden nyttår. Tjue ganger har jeg trodd "aldri igjen" på halfway, og tjue ganger har jeg sagt "det var faktisk deilig" på toppen. Tjue ganger har jeg bekreftet at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Og tjue ganger har jeg kommet hjem med den deilige følelsen av å ha gjort noe bra for både kropp og sjel.

Hvor mange blir det før året er omme? Jeg satser på at jeg kommer til å stå her på nyårsaften og telle opp langt flere enn tjue. Så lenge beina holder og Sherpa-trinnene står der, kommer jeg til å fortsette å gå opp. Det er blitt en del av hvem jeg er - en av de litt galne som foretrekker trapper til topps fremfor heistur.

Og hvis du ser en litt andpusten person på ettermiddagstid som nikker anerkjennende på vei opp Sherpa-trinnene - det er sannsynligvis meg. Bare nikk tilbake. Vi er i samme klubb, vi som har oppdaget at den beste måten å ende dagen på er å stå på toppen av Bergen og se nedover på livet vårt.

Ut på tur, aldri sur - nå mer enn noensinne!