Trenger vi faktisk Faktisk.no?

Om faktasjekkere som blir tause når makten lyver

Det er noe deilig ironisk over at nettopp Faktisk.no – som ble opprettet for å bekjempe falske nyheter og politikerløgner – nå selv har blitt gjenstand for en heftig faktadebatt.

Trygve Slagsvold Vedum har krevd at hele prosjektet legges ned. Og ærlig talt? Det er ikke så vanskelig å forstå frustrasjonen hans.

Historien om faktasjekkerne som ikke sjekket

La oss ta den ferske saken: Arbeiderpartiet lovet før valget gratis ferger og sletting av studielån i 189 kommuner. Jonas Gahr Støre personlig garanterte folk at dette skulle fortsette. Jan Christian Vestre brukte disse løftene aktivt i valgkampen.

Så kom statsbudsjettet. Gratis ferger? Borte. Studielånsletting? Kuttet ned fra 189 til 88 kommuner. Folk som hadde flyttet basert på disse løftene sto plutselig med ingenting.

Dette var ikke komplisert politisk spin. Dette var ikke tolkingsspørsmål eller retoriske overdrivelser. Dette var klare løfter som ble brutt uker etter valget.

Og Faktisk.no? Crickets. Stillhet. Ingenting.

"Det var jo allerede dokumentert"

Når daglig leder Runa Victoria Engen endelig ble konfrontert med kritikken, kom forklaringen: Siden Ap hadde innrømmet feil og saken var "grundig dekket", var det ingen grunn til å faktasjekke. De skulle jo "komme med nye opplysninger".

La oss teste denne logikken mot Faktisk.nos egen historikk:

"50.000 brød"-saken: Da Vedum brukte en retorisk overdrivelse om at nedbygging av en Ikea-tomt tilsvarte "50.000 færre brød", rykket Faktisk.no ut. Dette var åpenbart en metafor. Alle forsto det. Men Faktisk.no måtte faktasjekke politikerens billedbruk.

"To kjønn"-saken: Faktisk.no har gjentatte ganger "faktasjekket" påstanden om at det finnes to kjønn. Dette er ikke en faktapåstand – det er en definisjonsdebatt. Men likevel mente Faktisk.no det var viktig nok til å konkludere med "Helt feil".

Strømkablene: Da kritikere advarte om at nye utenlandskabler ville gi høyere strømpriser, faktasjekket Faktisk.no dette og sa det var feil. De lente seg tungt på Statnett og etablerte aktører. Vel... hvordan gikk det?

Ser du mønsteret? Når en Sp-politiker bruker en poetisk overdrivelse eller noen utfordrer den liberale konsensus, er Faktisk.no lynraske. Men når makta lyver rett i trynet på folk – og det ikke engang er tolkingsspørsmål – da er saken "allerede dokumentert".

Hvem faktasjekker faktasjekkerne?

Faktisk.no eies av VG, Dagbladet, NRK, TV2, Amedia og Polaris Media. De mottar også statsstøtte til undervisningsopplegg. Dette skal ikke bety at de er partiske – de er medlemmer av en internasjonal sammenslutning av faktasjekkere som krever at de skal være "strengt nøytrale og upartiske".

Men nøytralitet er ikke det samme som ikke å ta stilling. Nøytralitet handler om å anvende samme standard overfor alle.

Og her har vi problemet: Faktisk.no vil gjerne faktasjekke om det finnes to kjønn. De vil gjerne fortelle oss at Vedums brød-metafor er matematisk feil. Men når statsministeren lyver om studielån til folk som har flyttet hjem basert på hans personlige løfter? Da er det plutselig ikke viktig nok.

Den utilsiktede konsekvensen

Forskning viser faktisk noe interessant om faktasjekking: Det kan gjøre folk mer skeptiske til all informasjon. Når vi konstant blir fortalt at det er "massevis av falske nyheter der ute", mister vi tilliten – ikke bare til useriøse kilder, men til informasjon generelt.

Og når faktasjekkerne selv viser seg å være selektive? Da blir effekten enda verre.

Folk flest har ikke problem med å se at Vedums "50.000 brød" var en metafor. De forstår at komplekse politiske spørsmål ikke alltid har enkle ja/nei-svar. Men de forstår også når noen lyver dem rett i ansiktet.

Når Faktisk.no bruker tid på å faktasjekke metaforer og definisjoner, men tier stille når makta bryter klare løfter, sender det et signal: Faktasjekking handler ikke om sannhet. Det handler om hva de redaktørstyrte mediehusene prioriterer.

Så trenger vi Faktisk.no?

Vedum har et poeng når han sier at NRK, VG og Klassekampen klarte jobben helt fint uten Faktisk.no. De tradisjonelle mediene avdekket løgnene, de dokumenterte løftebruddene, de holdt makta ansvarlig.

Det er dette som er journalistikkens kjerneoppdrag. Å være en vaktbikkje. Å granske makta.

Faktisk.no ble opprettet i kjølvannet av Trump og Brexit-sjokket, som en slags super-dommer over sannhet. Men kanskje trenger vi ikke en egen instans for dette? Kanskje holder det at journalister gjør jobben sin?

Problemet oppstår når faktasjekkerne:

• Behandler metaforer som fakta
• Tar side i definisjonsdebatten
• Blir en "over-redaktør" (som Nettavisens Gunnar Stavrum uttrykte det)
• Velger bort å sjekke ubehagelige sannheter fordi de allerede er "dokumentert"

Veien videre

Jeg tror ikke nødvendigvis at Faktisk.no bør legges ned, som Vedum krever. Men de trenger en alvorlig selvinnsikt.

De må innse at deres mandat – å være strengt nøytrale faktasjekkere – krever at de holder samme standard overfor alle. Hvis du bruker tid på å faktasjekke Vedums retorikk, må du også faktasjekke Støres løftebrudd. Hvis du "faktasjekker" definisjoner om kjønn, må du også faktasjekke når makta lyver om studielån.

Og kanskje – bare kanskje – bør de konsentrere seg om det de opprinnelig skulle gjøre: Bekjempe faktisk feilinformasjon og falske nyheter. Ikke være tolkere av metaforer, dommere over definisjoner, eller sensorer av meningsinnhold.

For hvis faktasjekkerne ikke faktasjekker makta når den lyver – hvem er de da egentlig til for?

PS: Det er kanskje verdt å merke seg at etter massiv kritikk, snudde Arbeiderpartiet og la tilbake de kutte ordningene. Det var altså ikke Faktisk.no som fikk dem til å snu. Det var tradisjonell, gammeldags journalistikk og folkelig opprør. Akkurat som Vedum sa.