Hvorfor jeg er i tvil om å stemme Høyre ved valget i september

Som en som har stemt Høyre i alle år, befinner jeg meg plutselig i en posisjon jeg aldri trodde jeg skulle være i: Jeg vet ikke om jeg klarer å sette krysset ved Høyre denne gangen. Her er hvorfor. ​

En livslang Høyre-velger i tvil

​ I over to tiår har jeg trofast gått til valgurnene og stemt Høyre. Partiet har representert mine verdier: økonomisk fornuft, individuelle friheter, ansvarlig styring og en liberal-konservativ tilnærming til samfunnsutviklingen. Men når jeg nå ser på partiet foran valget i september 2025, begynner jeg å stille spørsmål ved om Høyre fortsatt er det partiet jeg en gang støttet. ​

Problemet med evig ledelse

​ Det største ankepunktet mitt er partiets manglende vilje til fornyelse. Erna Solberg har vært partileder siden 2004 – over 20 år! I moderne politikk er det en evighet. Hun har ledet partiet gjennom både oppturer og nedturer, men nå står Høyre overfor sin verste meningsmålingskrise på lang tid. ​ Når Arbeiderpartiet måles til 30 prosent oppslutning mens Høyre faller til bare 15,8 prosent – altså halvparten så stort – burde enhver normal organisasjon stille seg spørsmålet: Er det tid for nye krefter? ​ Men nei. På landsmøtet i mars ble Solberg enstemmig gjenvalgt. Ikke en eneste delegat stilte spørsmål ved om det var tid for generasjonsskifte. Det vitner om et parti som har mistet evnen til selvkritikk og fornyelse. ​

Hvor er den borgerlige visjonen?

​ Som konservativ velger savner jeg en tydelig borgerlig visjon. Høyres politikk virker stadig mer som "Arbeiderpartiet light" – de samme løsningene, bare litt mindre av dem. Ta strømpolitikken som eksempel: Både Støre og Solberg vedgår at de ikke ville gjort noe annerledes for å få ned strømprisene. Hvor er den markeds-liberale tilnærmingen? Hvor er viljen til å utfordre EUs energipolitikk som presser norske strømpriser i været? ​

EU-politikken: Forhastet og udugelig

​ Høyres nylige vedtak om å "åpne for raske forhandlinger" om EU-medlemskap bekymrer meg dypt. Dette kom til tross for at Solberg selv stemte imot forslaget. Et parti hvor lederen stemmer imot egen partilinje vitner om intern splittelse og mangel på strategisk retning. ​ Norge har sagt nei til EU to ganger. Å åpne denne debatten nå, midt i en energikrise delvis forårsaket av EUs energipolitikk, virker som politisk selvmord. Høyre framstår som europeisk-frelst uten å ha en god forklaring på hvorfor EU-medlemskap skulle løse våre problemer. ​

Havvind-galskapen: Ideologi over realisme

​ Høyres havvind-politikk er et perfekt eksempel på hvordan partiet har forlatt sin pragmatiske tilnærming til fordel for grønn ideologi. De vil lyse ut 3 GW havvind hvert år fra 2025 – til tross for at kostnadene har eksplodert og teknologien fortsatt er uprøvd i norsk skala. ​ Da jeg stemte Høyre, var det fordi de representerte økonomisk realisme. Nå virker de like villede av grønne drømmer som resten av den politiske klassen. Hvor er kostnadskontrollene? Hvor er den nøkterne analysen av om dette faktisk lønner seg for Norge? ​

Mangel på politisk mot

​ Det som kanskje skuffer meg mest, er Høyres mangel på politisk mot. De kunne ha posisjonert seg som det eneste partiet som turte å si sannheten om strømkrisen. De kunne ha utfordret klimahysteriet og krevd en mer balansert tilnærming. De kunne ha stilt spørsmål ved om det norske folk virkelig ønsker mer EU-integrasjon. ​ I stedet velger de trygghet. De følger den politiske strømmen, unngår kontroversielle standpunkter og håper at velgerne kommer tilbake av seg selv. Det er ikke den typen lederskap Norge trenger nå. ​

Alternativene er ikke bedre

​ Her kommer dilemmaet mitt: Selv om jeg er skuffet over Høyre, er alternativene ikke nødvendigvis bedre. Fremskrittspartiet har sine egne problemer og virker mer opptatt av populisme enn prinsipiell politikk. De mindre borgerlige partiene sliter med å komme over sperregrensen. ​ Kanskje det er dette som frustrerer meg mest – følelsen av at det norske politiske landskapet ikke lenger har et parti som representerer mine verdier fullt ut. ​

Veien videre

​ Med få måneder igjen til valget, håper jeg at Høyre kan finne tilbake til sine røtter. Jeg håper de kan vise politisk mot, utvikle en tydelig borgerlig profil og kanskje – mot alle odds – finne frem til en ny generasjon ledere som kan inspirere både partiet og velgerne. ​ Inntil det skjer, forblir jeg en nølende Høyre-velger. Ikke fordi jeg har forlatt mine prinsipper, men fordi jeg ikke lenger er sikker på at Høyre deler dem. ​ Valget i september blir ikke bare et valg mellom partier – det blir et valg om hvilket Norge vi ønsker. Som en som har trodd på det borgerlige Norge, håper jeg fortsatt at Høyre kan være den kraften som bygger det landet. Men akkurat nå er jeg ikke overbevist.