Norges ensomme kamp mot formueskatten

Norge har blitt det siste landet i Europa som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp for å beholde formueskatten. Resultatet er ikke økte skatteinntekter, men en historisk kapitalflukt som koster Norge 448 millioner kroner mer enn skatten skulle innbringe. Mens resten av den utviklede verden har forlatt dette skattepolitiske eksperimentet, holder Norge fast ved en politikk som aktivt skader norsk økonomi og næringsutvikling.

Den norske formueskatten er ikke bare et økonomisk problem – den er blitt et symbol på hvordan ideologisk sturing kan overstyre sunn fornuft. Med over 80 av Norges rikeste som har forlatt landet siden skattens økning i 2022, står vi overfor en realitet som er vanskelig å argumentere bort. Dette er historien om hvorfor den særnorske formueskatten må bort, og hvorfor selv Høyre-partiets halvhjertede løsning ikke holder mål.

Hvorfor Norge står helt alene i Europa

Formueskatten var en gang et populært verktøy blant europeiske land. I 1990 hadde tolv OECD-land slike skatter. I dag er Norge ett av kun tre europeiske land som fortsatt har helhetlige formueskatter – sammen med Spania og Sveits. Forskjellen er at både Spania og Sveits har betydelig lavere satser og genererer faktisk skatteinntekter.

Historien om andre land som har forlatt formueskatten er lærerik. Sverige avskaffet sin i 2007 etter at IKEA-grunnlegger Ingvar Kamprad og andre forlot landet allerede på 1970-tallet. Skatten ble ikke bare ineffektiv – den ble regressive fordi de rikeste fant måter å unngå den på, mens middelklassen betalte. Frankrike gjorde det samme i 2018 etter at 42 000 millionærer forlot landet mellom 2000 og 2012. Tyskland avskaffet sin i 1997 etter at forfatningsdomstolen erklærte den grunnlovsstridig.

Det som gjør Norge unikt er ikke bare at vi beholder skatten, men at vi aktivt har økt den fra 0,85 prosent til 1,1 prosent i 2022. Mens andre land lærte av sine feil, doblet Norge ned på sine. Resultatet? En exit som overgår alt vi har sett før.

Den økonomiske katastrofen som regjeringen ikke vil innrømme

Tallene fra Norges seneste formuesskatt-eksperiment er knusende. Regjeringen forventet 146 millioner kroner i økte inntekter, men endte opp med et tap på 594 millioner kroner i samlet skatteinntekter. Dette representerer ikke bare en feilkalkulering – det er en fundamental misforståelse av hvordan moderne økonomi fungerer.

Forskning fra Verdensbanken for ulikhet viser at da kommune Bø reduserte sin formuesskatt fra 0,85 til 0,35 prosent, økte gjennomsnittlig skattbar formue med hele 66,6 prosent. Dette demonstrerer at formueskattens elastisitet er så høy at selv små reduksjoner gir dramatiske positive effekter.

Den langsiktige økonomiske skaden går langt utover umiddelbare skatteinntekter. Norske bedrifter tømmes for kapital årlig for å betale formuesskatt, mens utenlandsk-eide konkurrenter slipper denne byrden. Dette skaper en destruktiv syklus som hemmer vekst og reduserer insentivene for innenlandske investeringer.

Statistisk sentralbyrå har selv erkjent at formueskatten "omfordeler fra de rike, men kan skade norsk økonomi ettersom bedriftsinvesteringer forvrenges." Når våre egne økonomer advarer mot politikken vi fører, bør det ringe noen alarmklokker.

Konkrete eksempler: Når talenter forlater Norge

Kjell Inge Røkke, Norges mest prominente industri-milliardær, forlot landet i september 2022 og tok med seg en årlig skatteregning på over 160 millioner kroner. Som Norges største skattebetalere kostet hans avgang staten rundt 16 millioner kroner årlig i tapte inntekter. Røkke hadde betalt tilsvarende 1,3 milliarder kroner i formuesskatt siden 2008 – penger som hadde finansiert tusenvis av sykepleierårsverk.

Fredrik Haga, medgründer av blockchain-selskapet Dune Analytics, startet sitt teknologiselskap i Oslo i 2018 og hentet inn 650 millioner kroner i risikokapital. Likevel måtte han flytte til Sveits fordi formueskatten på urealiserte gevinster fra VC-investeringer var "mange ganger større enn min inntekt etter skatt." Dette er ironien: en gründer som ville bygge et internettselskap i sitt eget land, men som ble tvunget bort av skattereglene.

Tord Ueland Kolstad, eiendomsinvestor fra Bodø med en formue på cirka 1,5 milliarder kroner, beskrev situasjonen slik: "Hvis lønna di er én million og du må betale tre millioner i formuesskatt, er det klart det ikke går opp." Han mottar "flere henvendelser i uka" fra andre nordmenn som vurderer å flytte til Sveits.

Norske banker følger etter. DNB, Arctic Securities og ABG Sundal Collier har alle etablert kontorer i Sveits for å betjene sine norske kunder som har flyttet. Når landets største finansinstitusjoner fysisk følger kapitalen ut av Norge, sender det et klart signal om permanensen i denne utviklingen.

Høyres forvirrede "arbeidende kapital"-posisjon

Høyre-partiet har forsøkt å finne en mellomvei med sin posisjon om "arbeidende kapital", men denne tilnærmingen skaper mer forvirring enn klarhet. Partiet vil fjerne formueskatten kun på "arbeidende kapital" – aksjer, maskiner og driftsbygninger – mens de beholder den på andre formuer som boliger og bankinnskudd.

Professor Ragnar Torvik kalte konseptet "økonomisk meningsløst" og forklarte absurditeten: "Hvis du bruker formuen din til å kjøpe aksjer i et amerikansk selskap som Coca-Cola, er disse aksjene arbeidende kapital. Men hvis du setter pengene på den lokale banken, som så låner dem ut til lokale bedrifter, er det ikke arbeidende kapital."

Finansdepartementets tall viser at over 80 prosent av skattelettelsene fra Høyres forslag ville gått til den rikeste prosenten av befolkningen, med gjennomsnittlig 4,1 millioner kroner hver til de aller rikeste. Dette demonstrerer hvordan "arbeidende kapital"-retorikken fungerer som et politisk slør over det som egentlig er massive skatteletter til de velstående.

Hvordan "arbeidende kapital" forvirrer høyrevelgere

Høyres fokus på arbeidende kapital skaper dyptgripende problemer for partiet og deres velgere. Ved å ikke ta et klart standpunkt for full avskaffelse, signaliserer Høyre at de aksepterer formuesskattens grunnleggende premiss – at staten skal beskatte folks oppsparte penger uavhengig av om de genererer inntekt eller ikke.

Denne posisjonen forvirrer høyrevelgere som forventer en prinsipiell motstand mot statlig konfiskering av privat eiendom. Når Høyre aksepterer at "ikke-arbeidende" kapital kan beskattes, undergraver de sine egne argumenter om eiendomsrett og økonomisk frihet.

Enda verre: posisjonen er praktisk umulig å gjennomføre. Som professor Ole-Andreas Elvik Næss ved NHH påpekte: "Alle med egne selskaper vil konvertere kapitalen sin, og så slipper de helt unna, mens vanlige folk må betale." Høyres løsning ville altså skape enda flere smutthull og urettferdigheter.

Eiendom Norge laget til og med en satirisk sang kalt "All kapital jobber" for å kritisere distinksjonens absurditet. Når bransjeorganisasjoner lager spottesanger om politikken din, er det kanskje på tide å revurdere.

Hvorfor formueskatten oppfattes som urettferdig

Formueskatten bryter med grunnleggende prinsipper om rettferdig beskatning. Den beskatter penger som allerede er beskattet som inntekt, og den krever betaling uavhengig av om eiendelen genererer kontantstrøm eller ikke. Olaug Brunstad, som eier en møbelfabrikk i Sykkylven, illustrerer problemet perfekt: "Det er lett å tro at du er rik bare fordi du eier en bedrift som består av maskiner og bygninger. Men det er forskjell på å eie noe – og å ha kontanter."

Brunstads selskap tapte 10 millioner kroner hvert år i 2023-2024, men skyldte fortsatt 401 000 kroner i formuesskatt. Hun måtte saksøke staten sammen med tre andre bedriftseiere fordi de bokstavelig talt ikke hadde råd til å betale skatt på eiendeler som tapte penger.

Skatten skaper også en fundamental urettferdighet mellom norske og utenlandske eiere. Mens norske bedriftseiere må tappe selskapene sine for kontanter for å betale formuesskatt, reinvesterer deres utenlandske konkurrenter alt i vekst og utvikling. Dette gir utenlandske selskaper en strukturell konkurransefordel i det norske markedet.

Veien fremover: Hvorfor skatten må fjernes helt

Norges formuesskatt-eksperiment har feilet på alle målbare parametere. Den genererer ikke de inntektene den skulle, den driver bort nettopp de menneskene som skaper arbeidsplasser og verdier, og den undergraver norsk konkurransekraft.

Internasjonale erfaringer viser at formuesskatter ikke fungerer i en globalisert økonomi. Kapitalen og talentene blir mobile, og land som prøver å presse dem for hardt, mister dem til mer fornuftige jurisdiksjoner. Sveits, som har lavere satser og bredere skattegrunnlag, genererer tre ganger mer formuesskatteinntekter per innbygger enn Norge fordi de faktisk klarer å holde på de rike.

Den eneste fornuftige løsningen er full avskaffelse. Norge må slutte å late som at vi kan unngå økonomiske lover ved å være moralsk overlegne. Vi konkurrerer i et globalt marked om talent, kapital og investeringer – og vi taper.

Konklusjon: Tiden for idealisme er forbi

Norge står ved et veiskille. Vi kan fortsette den ideologisk drevne politikken som driver våre mest produktive innbyggere ut av landet, eller vi kan lære av både vår egen nylige erfaring og andre lands historiske eksperimenter med formuesskatt.

Fakta er klare: formueskatten skader Norge mer enn den hjelper. Den genererer mindre inntekter enn regjeringen forventet, den driver bort mennesker som skaper arbeidsplasser, og den gjør norske bedrifter mindre konkurransedyktige.

Det er på tide å innrømme at eksperimentet har feilet. Andre land lærte denne leksjonen for tiår siden. Norge kan ikke lenger late som om vi er unike nok til å unngå økonomiske realiteter. Formueskatten må bort – helt og holdent – før skaden blir irreversibel.