Når skatten kveler drømmen: Hvorfor Norge må våkne opp før det er for sent

- oppfølging av min tidligere blogg om emnet. Norges ensomme kamp mot formueskatten fra 6. august.

Tenk deg at du har bygget opp en bedrift gjennom 30 år med hardt arbeid. Du har skapt hundrevis av arbeidsplasser, betalt milliarder i skatt, og bidratt til norsk velferd. Men så kommer regningen: en formuesskatt som tvinger deg til å tappe bedriften for kapital hvert eneste år, uavhengig av om den går med overskudd eller tap. Dette er ikke et dystopisk fremtidsscenario – det er virkeligheten for norske bedriftseiere i dag.

Professor Karin Thorburn ved NHH kaller det «ekstremt skadelig». Hun har rett. Norge driver en ensom kamp mot økonomisk fornuft, og prisen betaler vi alle sammen – både i dag og i generasjonene som kommer.

Norge står helt alene – og det er ikke noe å være stolt av

Av de 38 OECD-landene er det kun fire som fortsatt har formuesskatt: Colombia, Norge, Spania og Sveits. Men her kommer det virkelig interessante: Mens Sveits har lykkes med sin modell gjennom lave satser og ingen kapitalgevinstskatt, sliter de tre andre. Norge skiller seg ut som det landet hvor skatten virkelig biter.

Som Karin Thorburn ved NHH påpeker i E24: «Vi straffer norske eiere, og gjør det uattraktivt å være eier.» Og tallene lyver ikke. Formuesskatten på næringskapital mer enn doblet seg fra 7,2 milliarder kroner i 2021 til 15,2 milliarder kroner i 2022. Samtidig forlot 82 rike nordmenn landet med en samlet formue på 46 milliarder kroner. Det er som å skyte seg selv i foten med en hagle og så lure på hvorfor det blør.

Når de rike flykter, taper vi alle

I 2022 og 2023 forlot 82 rike nordmenn med en samlet formue på 46 milliarder kroner landet. 34 av dem dro bare i fjor – flere enn de totalt 13 foregående årene til sammen. Over 70 av dem flyttet til Sveits, hvor norske banker som DNB, Arctic Securities og ABG Sundal Collier nå etablerer kontorer for å følge etter sine kunder.

Kjell Inge Røkke, Norges mest beskattede person som har betalt tilsvarende 1,35 milliarder kroner i skatt siden 2008, pakket kofferten til Lugano. Tord Ueland Kolstad, en annen milliardær, flyttet til Lucerne med denne beskjeden: «Dette var ikke det jeg ønsket, men de skjerpede og økte skattereglene til dagens regjering betyr at jeg, som grunnlegger og ansvarlig eier, ikke har noe valg.»

Dette handler ikke om grådighet. Det handler om rasjonelle mennesker som tar rasjonelle valg når systemet blir urimelig. Som Gustav Witzøe fra Salmar har påpekt, «utarmer» formuesskatten norske arbeidsplasser. Når eierne forsvinner, forsvinner også deres investeringer, deres mentorskap, deres nettverk og deres bidrag til innovasjon.

Lærdommen fra Europa: Alle andre har skjønt det

La oss se på hva som skjedde med våre naboer som hadde fornuften til å avskaffe formuesskatten:

Sverige kvittet seg med skatten i 2007 etter at IKEA-grunnlegger Ingvar Kamprad og mange andre hadde flyktet. Resultatet? De genererte kun 500 millioner dollar i inntekter mens de tapte 166 milliarder dollar i kapitalflukt. I dag blomstrer svensk næringsliv, og mange av de som forlot landet har vendt tilbake.

Frankrike opplevde at 42 000 millionærer forlot landet mellom 2000 og 2012, og tok med seg anslagsvis 175 milliarder dollar. Da Emmanuel Macron fjernet formuesskatten i 2018 og erstattet den med en eiendomsskatt, stoppet kapitalflukten nærmest over natten. Antallet rike som forlot landet falt fra 370 i 2003 til 163 i 2018.

Tyskland erklærte formuesskatten grunnlovsstridig i 1997. Den tyske forfatningsdomstolen konkluderte med at skatten enten var ineffektiv eller konfiskatorisk – det finnes ingen mellomting.

Danmark, Nederland, Finland, Island, Luxembourg og Østerrike har alle kommet til samme konklusjon: Formuesskatten fungerer ikke. Den koster mer enn den smaker, både økonomisk og sosialt.

Det største problemet ingen snakker om

Som Thorburn presist forklarer: «Det største problemet med formuesskatten er at den må beskattes uansett hvordan det går med selskapet. Eierne må finne penger et sted.» Dette tvinger bedriftseiere til å tappe selskapene sine for kapital, selv i dårlige tider. Det er som å kreve husleie fra en student midt under eksamen – helt urimelig og kontraproduktivt.

Forestill deg å drive en teknologibedrift som trenger all tilgjengelig kapital for å utvikle nye produkter og konkurrere internasjonalt. Men nei, først må du tappe bedriften for millioner til å betale formuesskatt. Dine utenlandske konkurrenter slipper dette og kan reinvestere alt. Hvem tror du vinner på sikt?

Omfordelingen som ikke fungerer

Her kommer det virkelig ironiske: Formuesskatten bidrar med kun 30 milliarder kroner til statskassen – bare 1,5% av det totale budsjettet på 2200 milliarder. Som Thorburn påpeker: «Det betyr at omfordelingseffekten den har er veldig liten. Men dette med hvordan den ødelegger insentivene tror jeg er svært skadelig.»

Vi ofrer altså entreprenørskap, innovasjon og arbeidsplasser for en dråpe i statsbudsjettet. Det er som å brenne ned huset for å varme kaffekoppen. OECD selv konkluderte i 2018 at formuesskatter «har en tendens til å være mer forvridende og mindre rettferdige» enn andre skatter, og at de «kan motvirke risikotaking og entreprenørskap, skade innovasjon og påvirke langsiktig vekst».

Norske bedrifter selges til utlandet

Mens norske eiere flykter eller tvinges til å selge, står utenlandske oppkjøpere klare med åpne lommebøker. Grieg Seafood solgte nylig virksomheter i Canada og Finnmark til japanskeide Cermaq. Som Runar Sivertsen fra Salmar advarer: «Stadig flere gründere, eiere og entreprenører flytter fra Norge til utlandet, og bit for bit smuldrer det norske, private eierskapet opp.»

Dette er ikke bare tap av skatteinntekter. Det er tap av norsk kontroll over norske ressurser, tap av beslutningskraft, og tap av den entreprenørkulturen som har bygget landet vårt. Som Thorburn understreker: «Skal man bli en rik og fremgangsrik nasjon så må man ha gründervirksomhet i Norge.»

Veien videre: La fornuften seire

Lawrence Summers, tidligere finansminister i USA og Harvard-professor, kalte formuesskatt «en dårlig idé hvis tid aldri vil komme». Han har sett hvordan «de mest egalitære europeiske samfunnene» har «beveget seg bort i flokk fra langt mindre ambisiøse formuesskatter» enn det Norge har i dag.

Tallene taler sitt tydelige språk: Når 12 OECD-land hadde formuesskatt i 1990 og bare 4 har det i dag, når Sverige mistet 5 milliarder kroner i årlige skatteinntekter men stoppet kapitalflukten på "tusentalls av milliarder", når Frankrike måtte avskaffe skatten for å få franskmenn tilbake, når Norges egen skatteøkning førte til at 82 rike nordmenn forlot landet med 46 milliarder kroner – da er det på tide å innse at vi har tatt feil.

Norge trenger ikke formuesskatt for å finansiere velferdsstaten. Vi trenger entreprenører som skaper arbeidsplasser, investorer som satser på nye ideer, og et skattesystem som belønner verdiskaping fremfor å straffe den. Vi trenger å slutte å jage bort de som bygger fremtiden vår.

Konklusjon: Velg fremtid, ikke fortid

Formuesskatten er ikke et symbol på rettferdighet – den er et monument over økonomisk dumskap. Den driver ut norsk eierskap, kveler entreprenørskap og gir minimalt til fellesskapet mens den ødelegger mye. Som DNBs Hallgeir Hollup advarer, handler dette om «tap av skatteinntekter for Norge og risikoen for at mye hjernekapital har forlatt landet».

La oss lære av historien før det er for sent. La oss slutte å straffe de som skaper verdier og heller fokusere på å bygge et Norge hvor både gründere og arbeidstakere kan blomstre. For som Thorburn så treffende sier: Dagens formuesskatt er «ekstremt skadelig».

Det er på tide at politikerne våre våkner opp og innser at i den globale konkurransen om talent og kapital, taper Norge hver eneste dag vi opprettholder denne skatten. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å fjerne formuesskatten – spørsmålet er om vi har råd til å beholde den.