Golfbasillen: Når en sport blir til sykdom

Det starter uskyldigt nok. En kollega nevner at han skal på golfbanen på lørdag, og spør om du ikke har lyst til å bli med. "Bare for moro skyld," sier han. "Det er bare en hyggelig tur i naturen."

Tre måneder senere står du på golfbutikken og vurderer å kjøpe din tredje putter fordi den første "ikke føltes riktig" og den andre "har feil vekt." Du har brukt mer penger på golfutstyr enn på familieferien, og du snakker mer om handicap enn om hvordan ungene har det på skolen.

Gratulerer – du har fått golfbasillen.

Symptomene er tydelige

Golfbasillen er en særegen sykdom som rammer ellers fornuftige mennesker og forvandler dem til besatte variasjoner av seg selv. Symptomene er lett gjenkjennelige:

Du begynner å snakke om været utelukkende i forhold til hvorvidt det er "golfvær" eller ikke. En fin sommerdag er ikke lenger fin fordi solen skinner og barna kan leke ute – nei, den er fin fordi vinden er svak og gresset på greenen vil være perfekt.

Søndagsmiddagen med familien blir plutselig "umulig" fordi det kolliderer med en viktig runde. Hvilken runde? Den runden der du skal slå 2-3 slag bedre enn sist, selvsagt. At dette har vært målet de siste 47 rundene er irrelevant.

Golfvokabularet tar over

Språket ditt endres permanent. Du begynner å bruke ord som "dogleg," "rough" og "albatross" i daglig tale, og blir irritert når andre ikke forstår. Du forklarer entusiastisk hva en "sand wedge" er til folk som bare spurte hvorfor du kom for sent til barnebursdag.

Verst av alt: du begynner å trekke paralleller mellom golf og livet. "Golf lærer deg tålmodighet," sier du til kona når hun spør hvorfor du ikke kan hjelpe til med å male garasjen fordi du "må trene på putting." Som om de fire timene på golfbanen er en slags filosofisk meditasjon og ikke bare et desperat forsøk på å få en liten hvit ball til å gå der du vil.

Familien blir nedprioritert

Det som startet som "kvalitetstid med gutta" utvikler seg raskt til en ukentlig ritual som ikke kan brytes. Bursdager, konfirmasjoner og familiemiddager må planlegges rundt golfrundene. "Kan vi ikke feire mormors 80-årsdag på søndag istedet?" spør du uskyldig. "Jeg har booket bane på lørdag for tre uker siden."

Ungene lærer seg å ikke spørre pappa om hjelp til lekser på torsdag kveld, fordi det er da han sitter og analyserer forrige runde på Golf-TV. Eller planlegger neste runde. Eller bestiller nytt utstyr på nett fordi "den drideren har ikke skjønt at jeg trenger en hybrid til 150-meterslag."

Utstyrsavhengigheten

Ah, utstyret. Her blir golfbasillen virkelig synlig. Først var det "bare" et startsett. Så måtte du ha bedre køller "for å bli bedre." Deretter kom golfsko, spesialklær, GPS-klokke, rangefinder, og selvfølgelig må du ha minst ti forskjellige typer baller for ulike værforhold.

Du begynner å snakke om køllene som om de er levende vesener med personlighet. "Ja, jeg slår ikke så godt med 7-jernbladet for tiden, vi har ikke helt funnet tonen ennå." Som om kølla har følelser og dere to trenger parterapi.

Unnskyldningene blir kreative

"Det er viktig for nettverket mitt," sier du når kona påpeker at du har spilt golf tre helger på rad. "Mye forretninger blir gjort på golfbanen." At du aldri har gjort en eneste forretning der, og at dine medspillere jobber som elektriker, lærer og pensjonist, er ikke relevant.

"Det er god mosjon," er en annen klassiker. Fire timer med å gå sakte på flat mark, avbrutt av lange pauser der du står og stirrer intenst på en ball, er plutselig blitt din hovedform for trening. At du tar golfbil halvparten av tiden "fordi bagen er tung" nevnes ikke.

Håpet om det perfekte slaget

Det som holder golfbasillen i live er dette ene, perfekte slaget per runde. Det spiller ingen rolle at du slo 43 dårlige slag – det ene der ballen landet nøyaktig der du siktet, det er det som får deg til å komme tilbake.

"Jeg var så nære et par på hull åtte i dag," forteller du entusiastisk til alle som vil høre. "Bare fem centimeter til høyre og ballen hadde gått rett i hullet." At du måtte slå fire slag for å komme til den posisjonen, og at du til slutt fikk trippel bogey, blir nedtonet.

Kuren finnes ikke

Det verre er at det ikke finnes noen kur for golfbasillen. Den kan bare kontrolleres, aldri helbredes. Selv om du ikke spiller på månedsvis, er det bare å se en golfbane på TV før følelsen kommer tilbake. Den kriblingen i fingrene. Tanken på "kanskje bare en liten runde."

Så til alle dere der ute som fortsatt er friske: vær advart. Golf er ikke bare en sport – det er en livsstil som sakte men sikkert tar over alt. En dag er du en normal person som liker å tilbringe tid med familien. Neste dag diskuterer du passionert hvorfor din putting-teknikk ikke fungerer optimalt på beint gress.

For dere som allerede er rammet: det er for sent. Bare innse det, omfavn det, og håp at familien forstår at det ikke er deres skyld. Det er golfbasillens.