En kunstopplevelse i høyden - Besøk på Kunstsilo
Det var en av de der perfekte sommerdagene i Kristiansand når jeg bestemte meg for å ta turen til Kunstsilo på Odderøya. Solen skinte over den hvite, 38 meter høye bygningen som stakk opp som en moderne fyrtårn i havna. Jeg hadde hørt mye om denne omgjorte kornsiloen, men ingenting hadde forberedt meg på det som ventet.
Kornets metamorfose
Allerede ved ankomst slo det meg hvor surrealistisk det hele var. Her står jeg foran en bygning som i 1935 var fylt til randen med 15.000 tonn korn - nødhjelp til en by som trengte trygghet. I dag er den fylt med noe helt annet: drømmer, visjoner og kunst som får tankene til å fly høyere enn noen korntopp noensinne gjorde.
Den automatiske døren åpnet seg med en elegant hvislyd, og jeg ble ønsket velkommen av en vennlig dame i resepsjonen. "Første gang?" spurte hun med et kjennende smil. Jeg nikket, og hun pekte oppover. "Da må du absolutt ta heisen til toppen først. Det er som å åpne en god bok - du må begynne med slutten for å forstå hele historien."
Utsikt til evigheten
Panorama-baren på toppen var som å entre et moderne luftslott. Gjennom de store vinduene bredte hele Kristiansand seg ut som et levende kart. Skjærgården glitret som diamanter på blå fløyel, og jeg kunne se helt til Hamresanden. En eldre mann ved siden av meg tok et bilde og sa til sin kone: "Kjære, her oppe skjønner jeg hvorfor de kalte det Kunstsilo. Det er kunsten å se byen fra fugleperspektiv."
Jeg bestilte en kaffe og satte meg ned for å nyte utsikten. Det var noe magisk ved å sitte der oppe og vite at akkurat under føttene mine hadde generasjoner av kristiansandere hentet sitt daglige brød. Nå hentet jeg inspirasjon i stedet.
Nedtur med oppturer
Jeg fulgte resepsjonsdamens råd og tok trappen ned. Hver etasje var som å bladre i en kunstbok jeg aldri hadde lest før. På andre etasje møtte jeg Mette Tronvolls fotografier fra Hidra - bilder som fanget lyset på en måte som fikk meg til å lengte til øyene utenfor Flekkefjord. En gruppe ungdommer studerte et av bildene intenst, og jeg hørte en av dem si: "Det er som om havet snakker direkte til deg gjennom disse bildene."
På tredje etasje ventet Else Alfelt og Carl-Henning Pedersen med sin felles utstilling. Her stoppet jeg lenger enn planlagt. Dette kunstnerparets arbeider fra 1940- og 50-tallet hadde en kraft og spontanitet som var både engasjerende og overraskende moderne. Alfelts og Pedersens eksperimentelle tilnærming til abstrakt kunst skapte verk fulle av liv og bevegelse. Et par i mine egne år stod lenge foran et av Alfelts fargerike komposisjoner. "De fanger noe ved kunstens kraft som går utover det vi vanligvis ser," hvisket kvinnen til mannen sin.
Digital magi i S-Lab
Den virkelige overraskelsen ventet i S-Lab. Her opplevde jeg Reidar Aulies verk "Tivoli" gjennom en digital fremvisning som var så levende at jeg nesten kunne høre karrusellmusikken. Teknologien hadde forvandlet et maleri til en verden jeg kunne tre inn i. En liten jente foran meg strakte ut hånden som om hun kunne ta på fargene som beveget seg på veggen.
Det var da det gikk opp for meg: Dette var ikke bare et museum, men et tidsrom hvor fortid og fremtid møttes i en evig dans.
Kornsiloens hemmelighet
På vei ned traff jeg på en av de daglige omviserne, en energisk dame som het Kari. "Vet du hva det beste med denne bygningen er?" spurte hun meg. Jeg ristet på hodet. "Den har alltid handlet om å være nære mennesker. Før var det kroppen, nå er det sjelen."
Det var kanskje det vakreste jeg har hørt hittil idag.
Avskjed med et løfte
Da jeg forlot Kunstsilo, snudde jeg meg om for et siste blikk på den hvite giganten.Bygningen gledet av gull. Jeg tenkte på at de planlegger 14 utstillinger i 2025 - hver enkelt et nytt kapittel i historien om hvordan kunst kan forvandle ikke bare en bygning, men en hel by.
Jeg gikk sakte tilbake mot sentrum, med følelsen av å ha vært på en reise som var mye lengre enn de få timene jeg hadde brukt. Kunstsilo hadde lært meg noe viktig: Noen ganger må man stige høyt for å forstå hvor man kommer fra.
Og neste gang jeg ser en kornsilo, vil jeg ikke tenke på korn. Jeg vil tenke på mulighetene som venter inni.
