Den store blå bommerten: Hvordan Høyre klarte å gjøre sitt dårligste valg på 20 år

Så da, folkens. Vi har levd gjennom noe som kommer til å stå i politikkhistorien som "Den store blå bommerten av 2025". Høyre gjorde sitt dårligste valg siden 2005, og jeg har fått tid til å tenke gjennom hva i all verden som egentlig skjedde den fatale septemberdagen.

Kapittel 1: "Sitte stille i båten" - når båten har hull

Erna Solbergs strategi var å "sitte stille i båten" - problemet var bare at denne båten hadde fått en torpedo i form av Senterpartiets exit i februar og Jens Stoltenbergs dramatiske tilbakekomst. Men gjorde Høyre noe drastisk? Nei da! De fortsatte å sitte der som passasjerer på Titanic og insisterte på at alt var fint mens vannet silte inn.

Det var som å se noen prøve å redde et synkende skip med en tesked. "Ro, ro, ro båten din, livet er en drøm!" sang Erna, mens resten av partiet desperat prøvde å tette hull med valgkampsmaterialet.

Kapittel 2: Den magiske forsvinnende velgeren

Fra 20,4 prosent i 2021 til 14,6 prosent i 2025 - det er ikke en nedgang, det er en katastrofe med stor K. Om lag hver fjerde Høyre-velger forsvant som dugg for solen. Hvor tok de veien?

Vel, noen dro til Arbeiderpartiet (fordi de var lei av det politiske kaoset), andre til Fremskrittspartiet (fordi ungdommen åpenbart tenkte "hvis vi skal ha høyrepolitikk, hvorfor ikke gå for den ekte varen?"). Høyre mistet nesten en av tre velgere til Frp - det må være første gang i historien at folk har forlatt Høyre fordi de syntes partiet var for lite høyre!

Kapittel 3: Kampen om å være størst på høyresiden

Så kom den pinlige situasjonen hvor Fremskrittspartiet plutselig ble større enn Høyre, KrF og Venstre til sammen. Det er som om den rolige, moderate onkelen i familien plutselig oppdager at den ville ungdomsfaren har overtatt hele huset.

Sylvi Listhaug har gang på gang påpekt at det største partiet på borgerlig side må få statsministeren, og Erna måtte møte på partilederdebatten og høre på hvordan alle - inkludert Sylvi selv! - svarte "nei" på spørsmålet om de støttet Listhaug som statsminister. Det var som en politisk sketch fra "Monty Python".

Kapittel 4: Aksjer, kommunikasjonsproffs og intern uro

Sindre Finnes' aksjehandlinger bak ryggen på Erna hjalp ikke akkurat på troverdigheten. Det er vanskelig å framstå som landets finansminister når din egen ektemann driver med kreativt regnskapsførerskap.

Internt i partiet begynte det også å murre. Flere profilerte politikere kritiserte partiledelsen for å være toppstyrt, dominert av kommunikasjonsfolk og for å ikke lytte til grasrota. Det er ironisk - et parti som preker om markedsmekanismer klarte ikke å lytte til sitt eget "marked" av velgere og medlemmer.

Kapittel 5: Skvis, skvis, baby

Høyre havnet "i en skvis mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet" - og det var ikke en hyggelig sandwich å være i midten av. Erna beskrev det selv som om de ikke klarte å komme seg ut av denne skvisjen, men kanskje problemet var at de brukte for lang tid på å innse at de faktisk VAR i en skvis?

Mens Fremskrittspartiet stilte opp på alle dueller mellom Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug, ble Erna stilt i skyggen. Hun var som den tredje hjulet på en sykkel - teknisk sett viktig, men ikke akkurat det alle ser på først.

Kapittel 6: Den desperate sluttsputten

I de siste ukene så vi Høyre på rekordlave 13,2 prosent i målingene - det var 16 år siden de hadde vært så lavt! Erna prøvde alt: Hun DJ-et på Palmesus-festivalen (jeg kan ikke engang... hvem tenkte at dette var en god idé?), og hun gikk rundt på kjøpesentre som en door-to-door-selger av høyrepolitikk.

Hun måtte til og med innrømme at "jeg må bare akseptere" at ikke alle ville ha henne. Det var som å høre noen si "det er ikke deg, det er meg" - bare at i dette tilfellet var det faktisk henne.

Epilog: Når virkeligheten banker på

På valgnatten annonserte Erna at hun trekker seg som partileder på et ekstraordinært landsmøte i februar. "Jeg er utrolig lei meg for at dere ikke fikk betalt for innsatsen," sa hun til en skuffet valgvake.

Og sånn endte eventyret om hvordan Norges nest største parti klarte å gjøre seg selv om til en politisk fotnotey på én valgkamp. De rødgrønne fikk 88 mandater, høyresiden 81 - og Høyre satt igjen med bare 29 representanter, ned fra 45.

Moralen i historien?

Noen ganger er det ikke nok å sitte stille i båten og håpe at stormen går over. Noen ganger må du faktisk ta i et tak og styre unna isbjerget. Høyre lærte dette på den harde måten - men hey, i det minste ga de oss en fantastisk historie å fortelle på nachspielene fremover!

PS: Til alle som stemte Høyre - dere er tapre sjeler som holdt ut til det bitre slutt. Respekt for det!