CO2-merking av mat: Når politikere møter virkeligheten
Så Erna Solberg og Lene Westgaard-Halle ville altså ha CO2-merking på dagligvarene våre. Forslaget falt i Stortinget med 78 mot 24 stemmer 18. juni, men la oss ta en liten titt på hva disse to egentlig ba om. Som noen som har tilbrakt de siste femten årene med å jakte på klimagassutslipp gjennom hele matvarekjeder – fra ku til kafé, så å si – må jeg innrømme at jeg fikk litt panikk da jeg hørte om dette.
Drømmen om den enkle løsningen
Ideen er jo kjempefin på papiret: Sleng et lite klistremerke på yoghurten som forteller oss at den har sluppet ut 1,2 kg CO2 per liter, så kan vi alle sammen ta opplyste valg og redde kloden mens vi handler. Problemet er bare at virkeligheten er litt mer komplisert enn en klistremerke-fabrikk.
La oss starte med det enkle: Hvor mye CO2 har egentlig den yoghurten sluppet ut?
Melka kommer fra ei ku på Toten. Men hvor på Toten? Beiter kua på eng som tidligere var skog (høyere utslipp), eller på gammel eng (lavere)? Spiser kua hjemmeavlet gras eller importert soya fra Brasil? Drives gården med solceller eller diesel? Ble melka transportert 20 km eller 200 km til meieriet? På en lastebil som var halvtom eller full? Med biodiesel eller vanlig diesel? Er meieriet drevet med vannkraft eller ved? Kommer kulturen i yoghurten fra Danmark eller Nederland?
Og da har vi bare startet.
Algoritmenes mareritt
Som datanerder liker vi å tro at alt kan løses med bedre algoritmer og mer data. Men klimagassregnskap for mat er som å spille 17-dimensjonalt sjakk mens du balanserer på en enhjulsykkel. I blinde. Under vann.
For det første må du definere systemgrensene. Skal du regne med utslipp fra traktoren som kjørte på åkeren? Hva med fabrikken som lagde traktoren? Stålverket som lagde stålet til fabrikken? Gruva som gravde opp jernet til stålverket? Når stopper galskapen?
Så har du allokeringsproblemene. En ku produserer både melk og kjøtt. Hvor mye av kuas totale klimagassutslipp skal belastes melka, og hvor mye kjøttet? Økonomisk allokering? Massemessig? Energiinnholds? Det finnes minst ti ulike metoder, og de gir ti ulike svar.
Transportens labyrint
La oss snakke transport – et av mine favoritt-hodepine-emner. Den norske tomatpurèen er laget av tomater dyrket i Nederland, prosessert i Italia, og transportert tilbake til Norge via Tyskland. Underveis har lastebilen tatt med seg ti andre produkter. Hvor mye av transportutslippet skal tomatpurèen ha?
Og så har vi sesongvariasjonene. Den samme tomaten har helt forskjellig klimagassavtrykk avhengig av når på året den dyrkes. Skal klistremerket endres hver måned? Hver uke?
Databyrden som knekker nakken
For å få dette til å fungere i praksis trenger du databaser over klimagassutslipp for:
- Tusenvis av råvarer
- Hundrevis av produksjonsmetoder
- Transportruter over hele verden
- Emballasjematerialer og deres livssyklus
- Energimiks for hvert land (som endrer seg time for time)
Og alt dette må oppdateres kontinuerlig. Vi snakker om en datamaskin-infrastruktur som ville få Google til å svette.
Hvem skal betale for festen?
Nå kommer det morsomme spørsmålet: Hvem skal samle inn alle disse dataene? Matvareprodusenten? Ha ha. De fleste norske matprodusenter har ikke råd til å ansette en egen klimagassregnskapsfører. Skal Nortura begynne å spore klimagassutslippet til hver eneste bonde de kjøper melk fra? Skal hver bonde føre detaljerte logger over dieselforbruket til traktoren sin?
Eller skal myndighetene gjøre det? Jeg ser for meg en ny Directorate of Food Carbon Accounting med 500 ansatte som hver dag oppdaterer klimagassavtrykket til leverpostei.
Den menneskelige faktoren
Så kommer vi til forbrukerne – oss vanlige dødelige som skal bruke denne informasjonen. Studier viser at folk flest bruker omtrent 3,7 sekunder på å se på en matvareemballasje. Tror dere virkelig at noen kommer til å stå i butikken og sammenligne om yoghurt A med 1,2 kg CO2/liter er bedre enn yoghurt B med 1,4 kg CO2/liter?
Og hva skjer når CO2-merket viser at norsk lam har høyere utslipp enn importert lam fra New Zealand? Skal vi slutte å støtte norske bønder for klimaets skyld? Kan dere høre skrikene fra Sp-benken?
Den internasjonale jungelen
Så har vi det lille problemet med at mat er en global bransje. Skal vi bare merke norskproduserte varer? Hva med import? Skal vi stole på at kinesiske fabrikker rapporterer sine utslipp korrekt? Eller skal vi innføre klimatoll og starte handelskonfliktene allerede på mandag?
En mer realistisk tilnærming
Nå høres jeg sikkert ut som en gammel sur professor som er imot all fremgang. Det er jeg ikke. Klimaendringene er reelle, og matsektoren må ta sitt ansvar. Men la oss være litt mer smarte.
I stedet for å merke hver enkelt vare, kan vi starte med produktkategorier. Alle vet at storfekjøtt generelt har høyere klimagassavtrykk enn kylling. Vi trenger ikke å regne ut eksakte tall for hver biff for å gi folk den informasjonen.
Vi kan jobbe mer med store kjedenes innkjøpsmakt. Få Rema 1000, Coop og NorgesGruppen til å kreve klimagassrapportering fra sine leverandører. Markedsmakt virker bedre enn reguleringer.
Vi kan satse på å redusere matsvinn – som er ansvarlig for omtrent like mye klimagassutslipp som hele Norge.
Og vi kan investere i forskning på nye teknologier i stedet for nye byråkratiske systemer.
Konklusjon: Politikk møter virkelighet
Erna og Lene – jeg forstår impulsen. Dere vil gjøre noe for klimaet, og transparens er bra. Men som en som har tilbragt karrièren min med å prøve å måle det umålelige, må jeg si: Start i det små. Test ut pilotprosjekter. Snakk med oss som faktisk jobber med dette til daglig før dere foreslår nasjonale ordninger.
Klimakrisen løses ikke med klistremerker. Den løses med systemendringer, teknologisk innovasjon og litt mindre tro på at komplekse problemer har enkle løsninger.
Og til dere som stemte ned forslaget: Tusen takk. Dere sparte oss for årevis med hodepine og milliarder av kroner som kunne vært brukt på ting som faktisk virker.
