Hvorfor jeg forlot IDE-agenten og fant lykken i terminalen
En bekjennelse fra en utvikler som trodde fremtiden var i IDE-en
Det er noe litt gammeldags over å sitte i terminalen. Svart bakgrunn, blinkende markør, og følelsen av å være en hacker fra en 90-tallsfilm. Men her er saken: Når det gjelder AI-assistert koding med Claude Opus 4.5, så er det faktisk i den svarte boksen magien skjer.
Den lille agenten som kunne – og den som ikke helt klarte det
JetBrains lanserte Junie tidligere i år, og som trofast IntelliJ-bruker var jeg begeistret. Endelig skulle vi få en AI-agent som levde inne i det verktøyet jeg allerede elsket! Planlegging, kodegenerering, testing – alt i én pakke.
Og Junie er ikke dårlig. Den lager faktisk ganske solide førsteutkast, og JetBrains' IDE-funksjoner som Local History og refaktorering er fortsatt helt i toppklasse. Men så oppdaget jeg Claude Code i terminalen, og da skjønte jeg at jeg hadde nøyd meg med en Volvo når det stod en Tesla på parkeringsplassen.
Terminal-fordelene ingen snakker om
Claude Code med Opus 4.5 scorer 80,9% på SWE-bench Verified – det beste resultatet i bransjen akkurat nå. Men benchmark-tall er som karakterer på skolen: de forteller ikke hele historien.
Det som virkelig gjør forskjellen er hvordan Claude Code føles å bruke. Plan Mode lar deg se hvordan modellen tenker, planlegger og selvkorrigerer før den skriver en eneste kodelinje. Du kan se den resonnere seg frem til løsningen, og det er både lærerikt og betryggende.
Terminaltilnærmingen gir deg også noe IDE-agenter sliter med: ren, ufiltrert kontakt med modellen. Ingen mellomledd, ingen kvotesystemer som plutselig tar kvelden midt i en debug-session, og ingen begrensninger på hvilke prosjekter eller språk du kan jobbe med.
Hastighet er undervurdert
Her kommer en ubehagelig sannhet: Junie er treg. Flere anmeldere har påpekt det samme – sammenlignet med alternativer som Cursor og Claude Code bruker Junie merkbart lengre tid på å planlegge, generere og utføre kode.
Claude Code derimot? Den leverer 15% bedre resultater enn Sonnet 4.5 på Terminal Bench, og den holder koken gjennom 30-minutters autonome kodeøkter uten å miste tråden. Det høres kanskje ikke revolusjonerende ut, men når du sitter med en kompleks bug på fredag ettermiddag, er forskjellen mellom "ferdig før helgen" og "dette tar mandag" ganske betydelig.
Kontekst er konge – og Opus 4.5 husker
En av de mest undervurderte egenskapene til Opus 4.5 er hvordan den bevarer sine "thinking blocks" gjennom hele samtalen. Tidligere modeller kastet bort sine egne resonnementer mellom hver tur i dialogen. Nå beholder Opus 4.5 hele tankeprosessen, noe som er avgjørende for flerstegs feilsøking.
Det betyr at når du jobber deg gjennom et komplekst problem over flere interaksjoner, slipper du å forklare konteksten på nytt hver gang. Claude Code "husker" hva den allerede har funnet ut og bygger videre på det.
Prisen på frihet
La oss snakke økonomi. JetBrains AI-tjenester opererer med et kvotesystem der du bruker "AI Credits" for hver operasjon. Rundt 80% av brukerne holder seg innenfor grensene, men de mest aktive – altså de som faktisk trenger verktøyet mest – er de som rammes hardest.
Claude Code via API koster $5 per million input-tokens og $25 per million output-tokens. Det høres kanskje dyrt ut, men med smart prompt-caching kan du spare opptil 90%. Og viktigst: du betaler for det du bruker, ikke for et abstrakt kvotenivå som kan ta slutt midt i en kritisk arbeidsøkt.
Det IDE-agenter gjør bra (og hvorfor det ikke er nok)
For å være rettferdig: Junie har sine styrker. Den integrerer sømløst med JetBrains' refaktoreringsverktøy, den kan kjøre tester direkte i IDE-en, og for Java-utviklere som lever og ånder IntelliJ, er det en naturlig forlengelse av arbeidsflyten.
Men her er problemet: AI-koding handler ikke lenger bare om å generere kode. Det handler om å delegere komplekse, flerstegsvise oppgaver til en agent som kan resonnere, planlegge, utføre og selvkorrigere. Og på det området er Claude Code med Opus 4.5 i en helt annen liga.
Konklusjonen: Terminalen er din venn
Jeg vet hva du tenker: "Men jeg liker jo IDE-en min!" Det gjør jeg også. Og det fine er at Claude Code ikke erstatter IDE-en din – den supplerer den. Du kan fortsatt bruke IntelliJ eller VS Code for redigering, navigasjon og alle de andre tingene IDE-er gjør bra. Men når det kommer til tung AI-assistanse, er det terminalen som gjelder.
Claude Code med Opus 4.5 er ikke bare et verktøy. Som McKay Wrigley skrev: "Det er umulig å skille fra magi." Og etter å ha brukt det selv, er jeg tilbøyelig til å være enig.
Så neste gang du vurderer hvilken AI-assistent du skal satse på, husk: Noen ganger er den beste brukeropplevelsen faktisk en blinkende markør i et svart vindu.
Om forfatteren: Skrevet av en som fortsatt elsker IntelliJ, men som har funnet en ny flamme i terminalen.
