Det er 8. mars igjen. Blomsterbutikkene er tomme for tulipaner, sosiale medier flommer over av lilla grafikk, og et sted på et kontor i Norge holder noen en liten tale om at «kvinner er utrolig viktige». Kollegaen din nikker. Alle klapper. Og så går vi tilbake til det vi holdt på med.
Men la oss stille det spørsmålet ingen egentlig tør å stille høyt ved kaffemaskinen:
Er ikke kvinnedagen i 2026 blitt litt… nedlatende?
Når den internasjonale kvinnedagen ble etablert på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke for å spise kake og få blomster. Det var streiker. Det var kvinner som krevde stemmerett, 8-timersdag og retten til å eie sin egen kropp og fremtid. Det var skikkelig hårete greier, og det krevde mot.
Så ja – kampen hadde en grunn. En veldig god en.
Her er paradokset vi sitter med i 2026: Norske kvinner er blant de mest likestilte i verden. De tar høyere utdanning enn menn. De leder store bedrifter, sitter i regjering, vinner Nobel-priser og kjører rally. De bestemmer over egne liv på en måte som kvinner for 100 år siden knapt kunne drømme om.
Og likevel – én dag i året – samler vi oss for å fortelle dem at de er «sterke og viktige».
Jeg vet ikke med deg, men jeg synes det begynner å ligne litt på den onkelen som alltid er overraskende imponert over at du klarer å bruke datamaskin.
«Så flink du er!»
Takk, onkel Torbjørn. Det vet jeg.
Her må vi skille mellom to ting, for det er lett å trå feil i denne diskusjonen:
Å si at vi ikke trenger mer likestilling er feil. Lønnsgapet er reelt, selv om det er sammensatt. Kvinner er fortsatt underrepresentert i teknologi og tungindustri. Vold i nære relasjoner rammer primært kvinner. På global skala – i Afghanistan, Iran, Sudan og mange andre steder – er undertrykkelse av kvinner ikke en abstraksjon, det er hverdagen.
Men å markere alt dette med tulipaner og LinkedIn-innlegg om «women who inspire us» er kanskje ikke den skarpe politiske handlingen noen later som.
Det er litt som å feire den norske grunnloven med å legge ut bilde av et flagg. Hyggelig. Litt tomt. Og Eidsvoll ble ikke bygget på hashtags.
Det er en forskjell på å hedre noen og å behandle dem som om de trenger å bli hedret. Kvinner i 2026 trenger ikke vår applaus. De trenger lik lønn, tilgang til makt, frihet fra vold – og å bli behandlet som voksne mennesker som kan tale sin egen sak, takk.
Når et selskap poserer med lilla banner på Instagram 8. mars, og samme selskap har 12 % kvinner i ledergruppen resten av året – da er ikke det en feiring. Da er det pynt.
Vi kan gjøre én av tre ting:
Legge den bak oss – og hevde at «vi er ferdige». Det er naivt og galt, særlig i et globalt perspektiv.
Fortsette som før – med blomster, taler og god stemning uten reelt innhold. Hyggelig. Ufarlig. Ganske meningsløst.
Bruke dagen til noe som faktisk svir litt. Stille konkrete krav. Måle framgang. Være ærlig om hva som ikke fungerer. La kvinner definere sin egen kamp – ikke få den servert av HR-avdelingen med en bolle ved siden av.
Jeg er mann. Det er åpenbart ikke meg det gjelder. Men nettopp derfor synes jeg vi menn har et spesielt ansvar for å spørre oss selv: Bidrar vi til reell endring, eller bruker vi 8. mars som samvittighetsfridag?
Kvinnedagen er ikke fornedrelse. Den er bare blitt for komfortabel.
Og det som virkelig trengs – rettferdighet, ikke feiring – det er ingen blomst i verden som kan erstatte.
God kvinnedag. Gjør noe med det.