--- title: "Når Høyre ble mer liberal enn venstresiden: Historien om selvbestemt juridisk kjønn" url: https://www.kwhorne.com/blog/nar-hoyre-ble-mer-liberal-enn-venstresiden-historien-om-selvbestemt-juridisk-kjonn author: "Knut W. Horne" published: 2025-10-12T00:00:00+02:00 updated: 2026-05-14T11:58:37+02:00 category: "Politikk og samfunn" tags: ["Skråblikk", "Samfunn"] language: nb-NO --- # Når Høyre ble mer liberal enn venstresiden: Historien om selvbestemt juridisk kjønn Det er noe underlig befriende, nesten litt komisk, ved norsk politikk når det konservative partiet introduserer reformer som får kristenkonservative til å skrike i sofaen. 1. juli 2016 trådte en lov i kraft som gjorde Norge til et av Europas mest liberale land på ett spesifikt område: selvbestemt juridisk kjønn. Og hvem stod bak? Jo, Høyre – partiet som historisk har vært kjent for sin forsiktighet og konservatisme i verdispørsmål. ## Helseminister Bent Høie og det historiske vedtaket Bent Høie, som var helseminister fra 2013 til 2021, fjernet kravet om sterilisering for å endre juridisk kjønn. La det synke inn: Før 2016 måtte transpersoner i Norge gjennom irreversibel sterilisering – fjerne testikler eller livmor – for å få endre kjønnet sitt i folkeregisteret. For å få endret juridisk kjønn måtte man ha en bekreftelse fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, som forutsatte diagnose, hormonbehandling og kirurgisk sterilisering. Den nye loven snudde opp-ned på hele systemet. Personer som opplever å tilhøre et annet kjønn enn de er registrert med i Folkeregisteret, fikk nå rett til å endre dette uten krav om diagnose eller medisinsk behandling. Personer over 16 år kan selv søke, mens barn mellom 6 og 16 år kan søke sammen med foreldrene. ## Ironien ingen snakker om Her kommer det som gjør dette til en fascinerende politisk historie: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet stemte mot forslaget. Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og SV stemte for. Så når vi i dag ser politikere fra venstresiden måtte forsvare ordningen mot kritikk fra kristenkonservative, bør vi huske: Dette var Høyres reform. Det var helseminister Bent Høie fra det konservative partiet som kjempet dette gjennom. Høie hadde en personlig motivasjon – han hadde venner som var berørt, og det gjorde at han lettere kunne sette seg inn i belastningen det er å måtte leve med et annet juridisk kjønn enn det du gir uttrykk for. ## Ville det vært mulig i dag? Det mest interessante? Bent Høie sier selv at hvis loven hadde blitt fremmet i dag, ville den vært langt mer kontroversiell, og han mener en slik lovendring ville vært umulig å få vedtatt i dagens politiske klima. Det politiske klimaet har snudd. Det som i 2016 gikk relativt glatt gjennom Stortinget, ville i 2025 utløst voldsomme debatter. Høie anerkjenner at tilbakeslaget transpersoner møter internasjonalt også har kommet til Norge. ## Debatten som aldri slutter Siden 2016 har debatten rast om hva denne loven egentlig betyr. Fra loven trådte i kraft i 2016 til mars 2018, skiftet 837 personer sitt juridiske kjønn. Og med det har følgespørsmålene dukket opp: - Hva med garderober og toaletter på treningssentre? - Hva med transpersoner i fengsel? - Hva med kjønnskvotering i styrer og utvalg? - Hva med idretten? Kritikere fra kristenkonservative miljøer mener loven representerer et syn på kjønn ikke som noe rent biologisk, men som noe bestemt av ens egne følelser – at kjønn blir bestemt i hodet, ikke av kroppen. Tilhengere påpeker at et slikt kastraksjonskrav er et brudd på menneskerettighetene, og at Norge i altfor lang tid praktiserte et system som tvang transpersoner til å gjennomgå behandling de nødvendigvis ikke ønsket. ## Konklusjonen Så hva er det med Høyre og denne kjønnssaken? Det er en påminnelse om at politikk ikke alltid følger de enkle linjene vi liker å tegne opp. Det er en historie om at et konservativt parti tok et liberalt standpunkt, gjerne fordi enkeltpersoner – som Bent Høie – så menneskene bak statistikken. Det er også en historie om hvordan det politiske klimaet kan snu på under ti år. Det som i 2016 var relativt uproblematisk, har blitt til 2025s hete potet. Og kanskje er det aller mest interessante ved denne saken: At den fortsatt er så kontroversiell. At vi fortsatt, snart ti år senere, diskuterer om det var riktig. At partier som stemte for i 2016, nå må forsvare vedtaket mot nye angrep. Velkomst til norsk politikk, der ingenting er enkelt, og der partinavn ofte sier mindre enn man skulle tro.