Kjære United: Vi tør faktisk å drømme igjen!

En Manchester United-supporters bekjennelser før 2025/26-sesongen

Jeg har en innrømmelse. I går kveld drømte jeg at Marcus Rashford scoret hattrick. Problemet? Han spilte for Barcelona. Jeg våknet svett og forvirret, usikker på om jeg skulle gråte eller applaudere. Velkommen til livet som United-supporter i 2025.

Men vent! Før du lukker nettleseren og går tilbake til å se repriser fra 1999 (igjen), har jeg faktisk gode nyheter. Ja, du leste riktig. Manchester United og gode nyheter i samme setning, uten at det er en spøk.

15. plass? Det kalles strategisk posisjonering!

La oss starte med elefanten i rommet: Vi endte på 15. plass forrige sesong. Femtende! Vi var så langt nede på tabellen at til og med Brentford sendte oss kondolanser. Men hør på meg nå - dette var faktisk genialt!

Tenk på det: Ingen forventningspress, ingen europeiske torsdagskvelder i obskure østeuropeiske byer, og best av alt - vi kan faktisk ikke bli verre! Det er fysisk umulig. Vi har funnet bunnen, plantet flagget vårt der, og nå er eneste vei oppover. Sjakk matt, pessimister!

Ruben Amorim: Vår portugisiske frelser (versjon 3.0)

Husker dere da vi trodde José Mourinho var svaret? Eller da vi mente Ole ville bringe tilbake de gode tidene med vibes og smil? Vel, nå har vi Ruben Amorim, og denne gangen... denne gangen føles det faktisk annerledes.

Mannen kalte oss bokstavelig talt "det verste laget i klubbens historie" og på en eller annen måte fikk det oss til å elske ham mer. Det er som Stockholm-syndrom, men med taktikktavler og 3-4-3-formasjoner.

Hans første hele forsesong betyr at han faktisk får tid til å lære spillerne navnene før han må vinne kamper. Revolusjonerende konsept! Han har allerede gitt debuter til flere ungdomsspillere enn Ole ga highfives, og det sier noe.

Akademiet: Der magien faktisk skjer

Mens førstelaget presterte som en gjeng fulle onkler på firmafotball, vant U18-laget absolutt alt. Premier League North? ✓ Premier League Cup? ✓ National Championship? ✓

De slo Manchester City OG Chelsea. Hør det igjen: UNGENE VÅRE SLO CITY OG CHELSEA!

Chido Obi-Martin scorer mål som en ung Lewandowski krysset med en sulten Lukaku. Gutten er 17 år og har allerede scoret mer mål enn hele førstelaget gjorde i november. Amir Ibragimov blir sammenlignet med Rooney, noe som betyr at han både kan score mål og tweete kontroversielle meninger (forhåpentligvis mest det første).

Og så har vi Godwill Kukonki - et navn så fantastisk at jeg ville signert ham bare for skjortsalget. Han er 195 cm høy og heter Godwill. GODWILL! Det er som om Football Manager har blitt virkelighet.

Operation: Vi har faktisk ikke penger (og det er brillant!)

Her kommer den morsomme delen: Vi er nesten blakke! PSR-reglene puster oss i nakken som en overvektig dommer i ekstraomgangene. Men vet du hva? Dette er det beste som kunne skjedd oss!

Slutt på £80 millioner for Antony-typer som dribler seg selv av banen. Slutt på panikksigneringer av aldrende stjerner som tror Manchester er en forstad til London. Nå må vi faktisk tenke før vi handler. Revolusjonerende!

Vi jakter Benjamin Sesko - en spiss som faktisk kan score mål (jeg googlet det tre ganger for å være sikker). Newcastle bød £69.8 millioner, men han vil visst heller til oss. Enten er gutten masochist, eller så ser han noe vi ikke ser. Uansett, vi tar det!

Garnacho til Chelsea for £40 millioner? Perfekt! Vi selger en spiller som dribler for mye til et lag som elsker spillere som dribler for mye. Det er som å selge sand til Sahara. Genielt!

INEOS: De nye eierne som faktisk vet hva fotball er

Sir Jim Ratcliffe kjøpte 27.7% av klubben og det første han gjorde? Ansatte faktisk kompetente mennesker! Omar Berrada fra City - vi stjal deres CEO! Det er som å kidnappe kokken fra naboen som alltid vinner grillkonkurransen.

De bruker £50 millioner på å oppgradere Carrington. FEMTI MILLIONER! Treningsanlegget vårt har vært så dårlig at selv spillerne fra League Two lo av oss. Nå får vi faktisk toaletter som fungerer og en kantine som serverer mat som ikke er fra 1987.

Mike Sansoni kommer inn fra Mercedes F1. Formel 1! Vi går fra traktor til racerbil, folkens! Riktignok kjører vi fortsatt som bestemor på søndagstur, men hey, små skritt.

Forsesongen: Verdensturné eller glorifisert ferie?

Vi skal til Asia, Europa og Amerika. Det er som gap year for millionærer, men med fotballkamper innimellom.

Kamper mot West Ham, Bournemouth og Everton - lag vi faktisk kan slå! (Sannsynligvis. Kanskje. Hvis vindretningen er riktig og månen står i rett fase.)

32 spillere på tur, inkludert ungdommer som fortsatt må ringe mamma for å spørre hvordan man vasker klær. Det blir gøy!

Konkurrentene: De er også dårlige!

Liverpool vant ligaen, jaja, men de har Arne Slot som manager. ARNE SLOT! Det høres ut som en karakter fra IKEA-katalogen.

City endte på tredjeplass! TREDJE! Pep går sikkert rundt og mumler om inverterte terzos mens han gråter inn i sin samling av Premier League-trofeer.

Chelsea brukte £246 millioner og endte fortsatt bak oss... ok, det gjorde de ikke, men de brukte £246 millioner! På spillere! Igjen! Det er som å se noen spille Football Manager med uendelige penger og fortsatt ikke vinne.

Arsenal? De er Arsenal. De kommer til å Arsenal det opp på et eller annet tidspunkt. Det er naturloven.

Spillerne som drar: En hyllest

Marcus Rashford til Barcelona på lån - han trengte sol, tapas og en liga der forsvarere faktisk lar ham løpe forbi. Vi ønsker ham lykke til (og håper hemmelighetsfullt han kommer tilbake som den gamle Marcus).

Eriksen og Lindelöf går gratis - takk for innsatsen, gutter! Eriksen ga oss dansk hygge og Lindelöf... vel, Lindelöf var svensk og høy. Det var fint det også.

Konklusjonen: Vi er tilbake! (Kanskje. Sannsynligvis ikke. Men kanskje!)

Kjære medsupportere, 2025/26-sesongen står for døren, og jeg har en følelse. Ikke den vanlige "å gud, ikke igjen"-følelsen, men en faktisk positiv følelse!

Vi har:

• En manager som faktisk har en plan (selv om planen foreløpig resulterte i 15. plass)
• Ungdommer som faktisk er gode (ikke bare "gode for sin alder")
• Eiere som vet at fotball ikke spilles med hendene
• Ingen europeiske kamper (mer tid til å fokusere på å ikke ende på 15. plass igjen)
• Et treningsanlegg som snart ikke lenger er en nasjonal skam

Er vi tilbake? Nei. Kommer vi til å vinne ligaen? Absolutt ikke. Topp 4? La oss ikke bli gale her. Topp 10? Nå snakker vi!

Men vet dere hva? For første gang på ti år føles det som om vi bygger noe. Ikke et korthus som Ole bygde, ikke et fengsel som Mourinho bygde, og definitivt ikke hva enn det var van Gaal prøvde å bygge.

Dette føles som starten på noe. Noe som kanskje, bare kanskje, kan få oss til å smile igjen uten å måtte ty til YouTube-klipp fra 1999.

Så skål, mine kjære lidensbrødre og -søstre! For 2025/26-sesongen! For Amorim-ballen! For Godwill Kukonki!

For første gang på lenge tør vi å drømme. Ikke store drømmer - vi er ikke gale - men små, forsiktige drømmer. Som å ende over Everton. Eller å score på corner. Eller å holde nullen mot Luton.

Baby steps, folkens. Baby steps.

GGMU (Gud Hjelpe Manchester United)

P.S. - Hvis vi ender på 16. plass eller lavere, gjelder ingenting av det jeg skrev ovenfor. Da går jeg tilbake til YouTube og 1999.